havard simensen

Sosialdemokrater søker kompromisser som følge av arbeiderbevegelsens historie. Forhandlingsvilje ligger til grunn for samarbeidet mellom fagforeninger og arbeidsgivere. Velferdstaten har løftet marginaliserte grupper inn i storsamfunnet. Sosialdemokratenes store styrke er også sosialdemokratenes store svakhet. En overdreven kompromissvilje kan skape reservasjoner mot å sette hardt mot hardt når man møter krefter som avviser demokratiet. Thomas Paine skrev: “Moderasjon i lynne er alltid en dyd, men moderasjon i prinsipper leder galt av sted.”

Hvilken form for kompromiss skulle for eksempel Norge ha inngått med kravet fra Hamas-utenriksminister Mahmoud Zahar og Hizbollah-leder Sayyed Hassan Nasrallah? De mente begge at danske og norske borgere burde ha blitt drept for å ha publisert tegninger av Muhammed. Vi kunne heller ikke ha møtt Ayatolla Khomeini på halvveien ved å utlevere forlagsdirektør Willam Nygaard til Iran. Nygaard publiserte Salman Rushdies roman Sataniske Vers.

Selvsagt kan samfunnet gjøre sitt ytterste for å hjelpe personer som har vært del av en ekstremistisk organisasjon til å tre ut av folden og legge fortiden bak seg, men i den prinsipielle striden mellom frihet og tyranni er det enten-eller. Et samfunn som sikrer frihet for alle er vesensforskjellig fra et system som krever underkastelse for én autoritær vilje.

Autoritære stater har alliert seg med statene sammensluttet i Den islamske konferanse (OIC) i FNs Menneskerettighetsråd. De har blitt enige om at ytringer som utfordrer makten bør bekjempes. Den kubanske despoten Castro sørget for at Cuba stemte sammen med OIC for å forby ærekrenkelse av religion. Karibiske kommunister bryr seg ikke det fnugg om Muhammed, men Castro er hundre prosent enig i at dissenter må knebles. Putin skjønner konseptet. Pampene i det kinesiske kommunistpartiet skjønner konseptet. Autoritære stater vet å samarbeide: De oppdiktede religiøse fablene og ideologiene som brukes for å holde folk nede kan være ulike, men prinsippet er det samme.

Dersom et samfunn er fritt og tillater ytringer som kritiserer makten, vil folket avsløre bløffmakerne. Et samfunn kan ikke foreta en klokere investering enn å deponere ytringsfriheten i folkets varetekt. I et demokrati vil borgernes sunne fornuft før eller siden generere de riktige politiske valgene. Sannheten er ikke redd for debatt og konkurranse. Det er løgnen som må spres ved tvang. Det er løgnen som har behov for bøllenes beskyttelse.

Dersom de autoritære herskerne tillot alle borgere å uttrykke seg fritt, ville regimene deres falle sammen som korthus. Når de arresterer demokratiforkjempere og menneskerettighetsaktivister, kjemper de ikke mot quislinger, men mot at sannheten om deres eget maktmisbruk skal komme frem i lyset.

Relatert:

Referat fra et møte i PEN-klubben i november 2008. Jagland: “Fra å være en garanti for enkeltmenneskets rett til å ytre seg, ønsker disse landene å bruke menneskerettighetene til å legitimere statens rett til å kontrollere sine borgere.”

Hans Rustad, document.no: Det finnes en kobling mellom manglende menneskelig utvikling og ønsket om sensur. “Striden om yringsfrihet handler derfor om hva slags fremtid vi ser for oss i Midtøsten.”

Even Gran, FriTanke: “Vi kan ikke tillate at land dominert av konservativt islam, og andre nasjoner med et dypt problematisk forhold til menneskerettigheter og grunnleggende sivile og politiske rettigheter, greier å omdanne FN til et verktøy for å fremme sine reaksjonære verdier og høyst kontroversielle politiske mål.”

Under sesjonen til FNs Menneskerettighetsråd i mars 2008 fant man ingen grunn til å kritisere Kinas forfølgning av kinesiske opposisjonelle. Undertrykkingen i Tibet ble ikke nevnt med ett eneste ord. Men “menneskerettighetsbruddene” i Danmark og Norge var grove nok til å gjøre seg fortjent til to resolusjoner. Norge risikerer å gi legitimitet et FN-organ som fremmer interessene til autoritære og despotiske regimer.

Referat fra FNs Menneskerettighetsråds 'Universal Periodic Review' av forholden i Kina: Egypt hyllet Kinas tiltak for å fremme menneskerettighetene, og oppfordret samtidig Kina til å holde fast på sin bruk av dødsstraff – en bruk som ifølge ledende menneskerettighetsaktivister koster opptil 8000 menneskeliv i året. Iran oppfordret Kina til å stramme inn på internettsensuren. Cuba omtalte Kina som et 'eksemplarisk land', og rådet den gamle kommuniststaten til å 'forhindre at folk forkledd som menneskerettighetsaktivister får forsøke å ødelegge staten'. - Kristoffer Rønneberg

Bli varslet om nye innlegg på denne nettsiden via Twitter eller RSS.